Ikke våg å dømme meg

“Jeg kommer hit, lærer, fordi jeg føler så lite, som om jeg ikke har styrken til å gjøre noe som helst. De forteller meg at jeg er ubrukelig, at jeg aldri gjør noe riktig, at jeg er klumsete og teit. Hvordan kan jeg forbedre meg? Hva kan jeg gjøre for å få dem til å sette mer pris på meg?”

Læreren svarte uten å se på ham: 

“Jeg beklager gutt, jeg kan ikke hjelpe deg, jeg må løse mitt eget problem først. Kanskje jeg kan hjelpe deg etterpå.” 

Og etter en lang pause la han til:

Hvis du vil hjelpe meg, kan vi løse dette problemet raskere og så kan jeg kanskje hjelpe deg etterpå.

Ja… Ja gjerne det, lærer,” nølte gutten, men han følte igjen at han ble nedprioritert og at ønskene hans ble forsømte. 

“Bra,” samtykket læreren.

Han fjernet så en ring han hadde på venstre lillefinger og ga den til gutten, mens han la til “Ta hesten som står utenfor og ri den til markedet. Jeg må selge denne ringen fordi jeg står i gjeld. Du må få så mye som mulig for den, men ta ikke imot noe mindre enn en gullmynt. Dra med en gang, og kom tilbake med pengene så fort du kan.”

Gutten tok ringen og dro avgårde. Så snart han kom frem begynte han å tilby ringen til handelsmennene. De så på den med interesse i blikket, frem til gutten nevnte prisen han ville ha for ringen. 

Da gutten nevnte en gullmynt lo noen, mens andre snudde seg vekk, og kun en mann var snill nok til å ta seg tiden til å forklare for gutten at en gullmynt var for mye å betale for en ring. 

Ivrig etter å hjelpe, tilbød noen gutten en sølvmynt og en koppermynt, men guttens instrukser hadde vært å ikke akseptere mindre enn en gullmynt, så han avslo tilbudet. Etter å ha tilbudt ringen til hver eneste person som kom inn på markedet – mer enn hundre mennesker – og nedbrutt etter fiaskoen, steg han opp på hesten og tilbake. 

Gutten var skuffet over å ikke ha klart å skaffe gullmynten. Med den kunne han frigjort læreren for bekymringene hans og dermed fått rådene og hjelpen han selv trengte. Han gikk inn i rommet. 

“Lærer,” sa han, “Jeg beklager, det er ikke mulig å skaffe det du ba meg om. Du kan muligens få to eller tre sølvmynter, men jeg tror ikke jeg kan overtale noen om ringens sanne verdi.”

Det du sier er så viktig, unge venn,” svarte læreren med et smil. “Vi må først få greie på ringens sanne verdi. Ta hesten igjen og gå til gullsmeden. Hvem vet vel bedre enn han hva den sanne verdien er? Fortell ham at du vil selge ringen og spør hvor mye han er villig til å gi for den. Men det spiller ingen rolle hva han tilbyr deg, selg den ikke til ham. Kom tilbake hit med ringen min.”

Gutten returnerte på hesteryggen. Gullsmeden studerte ringen med et stearinlys, han så på den gjennom forstørrelsesglasset sitt, han veide den og så sa han: 

“Si til læreren, gutt, at hvis han vil selge ringen sin nå, kan jeg ikke gi ham mer enn 58 gullmynter for den.” 

“58 mynter?!” utbrøt gutten. 

“Ja,”  svarte gullsmeden, “Jeg vet at med tiden vil vi kanskje kunne få rundt 70 mynter, men jeg vet ikke…hvis salget haster…”

Gutten løp opprømt inn i lærerens hus og fortalte ham hva som hadde skjedd. 

“Sett deg ned,” sa læreren etter å ha hørt på ham, “Du er akkurat som denne ringen: en juvel, verdifull og unik. Og som sådan kan kun en ekspert virkelig evaluere deg. Hvorfor går du da gjennom livet og oppfører deg som om noen kan vite hvor mye du egentlig er verdt?”

Da han hadde sagt dette, plasserte han ringen sin tilbake på venstre lillefinger. 

Jeg gir deg denne historien i dag, så du ikke vil våge å dømme meg. Du kjenner til navnet mitt, ikke historien min. Jeg vet at uansett hva jeg forteller deg, vil du dømme meg uansett, selv når jeg ikke har spurt deg om meningen din, men du vet ikke noe om hverken englene eller demonene mine.

Våg ikke å dømme meg med mindre du har “gått en mil i mine sko”. Det eneste du vet om meg er det jeg har fortalt deg. Du har ikke engang stoppet opp for å se deg rundt. Jeg prøver å leve sånn som jeg selv vil og jeg nekter å ta på meg en maske. Jeg er den eneste personen som kan gå gjennom mitt liv, og jeg ser derfor på det som min oppgave å vurdere min egen verdi.

Jeg har allerede fordømt meg selv for flere år siden, da jeg var overbevist om at det du syntes om meg var min virkelige verdi. Men jeg har nå lært leksa mi og vil ikke gjøre den feilen igjen, jeg er nemlig immun for dine dømmende ord. Jeg har lært at prisen jeg er verdt er det jeg er villig til å betale og jeg har bestemt meg for å verdsette meg selv resten av livet.

Den eneste måten jeg kunne frigjøre meg selv på var å slutte å sammenligne meg selv med andre. Det finnes ikke nok gullmynter i hele verden til å betale for meg. Jeg vet nå at jeg uttrykker en refleksjon av selvsikkerheten og selvverdien min, noe som kun kommer fra innsiden. Du kan ikke forestille deg hvor bra det føles å slutte å lete på utsiden etter noe som finnes på innsiden.

“Forvent aldri at andre skal forstå din reise, spesielt hvis de aldri har måttet reise den samme veien selv.”