Forskjellig bruk og typer av endotrakealtube
Leger setter vanligvis inn en endotrakealtube gjennom munnen eller nesen. De sikrer at luftveiene er åpne, og at pasienten kan puste skikkelig.
Leger bruker det under generell anestesi, når en pasient er i kritisk pleie, trenger mekanisk ventilasjon eller i en nødsituasjon med et problem som påvirker luftveiene.
Noen studier beskriver denne prosedyren som «invasiv mekanisk ventilasjon». Årsaken til dette er at en endotrakealtube tvinger luftveiene åpne. Faktisk gjør de dette når de er stengt på grunn av pasientens stress.
Faktisk er det i mange situasjoner nødvendig å bruke medisiner for å hjelpe pasienten å slappe av i musklene rundt området slik at tuben kan innføres. Her forteller vi deg hvordan legene bruker dem. I tillegg forklarer vi hvilke deler tubene er sammensatt av, og hva du bør ta hensyn til.
Ikke gå glipp av denne artikkelen: Hva vet du om rapid sequence induction?
De forskjellige delene av en endotrakealtube
En endotrakealtube, eller invasive mekaniske ventilasjonssystemer, består av forskjellige deler. Det er viktig at du vet hva de er. De er:
- Kobling: Dette er et stykke som forbinder røret og lufttanken. Vi kan også definere det som et munnstykke, og det er den motsatte delen av den som går inn i luftveiene.
- Kroppen: Dette er hoveddelen av røret som lar oksygenet strømme gjennom. Vanligvis har den et lys slik at legene kan se om den går ordentlig inn gjennom luftrøret.
- Tupp: Denne er i motsatt ende av koblingen, som noen ganger har en spiss form med en åpning som kalles “Murphy’s orifice” Alle rørene har imidlertid ikke dette. Faktisk kan det øke risikoen for luftveisskader.
- Ballong: Den ligger nær tuppen, og den har vanligvis et tilpasset og ergonomisk design som gjør den enkel å sette inn. Denne delen av røret bidrar til å redusere trykket på veggene i luftrøret. Legene bruker det vanligvis hos barn.
De forskjellige typene endotrakealtube
I tillegg til de enkelte delene av en endotrakealtube finnes det også forskjellige typer. Her er noen av dem og deres egenskaper:
- Lumen endotrakealtube: Sterile apparater laget med polyvinylklorid eller silikon. Leger kan sette dem oralt eller nasalt, og de kan være nødt til å bruke anestesi for å gjøre det enklere. De har en ball med høyt volum og lavt trykk.
- Endotrakealtube med dobbel lumen: Ideell for pasienter med asymmetrisk lungesykdom eller som har en bronkopleural fistel. Faktisk lar de legen få luft til bare én lunge.
- Romslig endotrakealtube: Det finnes flere typer, for eksempel laserresistente om de er nødvendige under en operasjon. I tillegg er det en forsterkning av spiraltråd inne i veggen på røret for å forhindre klemmingen som legene bruker i hjerne- og orofacial kirurgi.
- Tube med ekstra porter: Legene kan administrere medisiner som pasienter trenger i nødssituasjoner. For eksempel kan de administrere anestesi eller avslappende midler for å hjelpe røret å gå gjennom luftveiene.
Som du ser finnes det forskjellige typer endotrakealtuber som kan dekke pasientenes individuelle behov på et gitt tidspunkt. La oss imidlertid se hva man trenger å vurdere før man bruker en endotrakealtube.
Vi anbefaler også denne artikkelen: Prøv disse 4 hjemmelagde remediene for å puste bedre og styrke lungene dine
Aspekter å ta hensyn til
Å vite hvordan man plasserer tuben riktig er noe fagpersoner på akuttmottaket burde vite veldig godt. Å ikke følge de riktige trinnene eller å gjøre dem feil kan sette pasientenes liv i fare.
For det første skal legen aldri tvinge disse rørene ned i pasientens hals. Hvis luftveiene stritter i mot på grunn av spenning eller agitasjon må de gi dem et beroligende eller avslappende medikament, slik at de ikke skader veggene i luftrøret.
Også fagpersoner som utfører denne typen prosedyrer må være presise, raske og smidige. I tillegg bør de vite hvilken type rør pasientene trenger, slik at de ikke kaster bort tid.
Vi håper denne informasjonen har vært nyttig!
Alle siterte kilder ble grundig gjennomgått av teamet vårt for å sikre deres kvalitet, pålitelighet, aktualitet og validitet. Bibliografien i denne artikkelen ble betraktet som pålitelig og av akademisk eller vitenskapelig nøyaktighet.
- Díaz, E., Lorente, L., Valles, J., & Rello, J. (2010). Neumonía asociada a la ventilación mecánica. Medicina intensiva, 34(5), 318-324.
- Ferragut, C. R., & López-Herce, J. (2003, January). Complicaciones de la ventilación mecánica. In Anales de Pediatría (Vol. 59, No. 2, pp. 160-165). Elsevier Doyma.
- Ramón, C. O., & Pablo, Á. A. J. (2011). Manejo avanzado de la vía aérea. Revista Médica Clínica Las Condes, 22(3), 270-279.