Epilepsi hos barn: årsaker og diagnose

Epilepsi hos barn er en alvorlig sykdom. Faktisk er det en kronisk alvorlig tilstand som endrer livene til de som lider av det og familiene deres betydelig.

Epilepsi hos barn påvirker barnets livskvalitet betydelig. Faktisk endrer det ikke bare livet deres, men også livet til familien deres. Dette skyldes at alle rundt dem må være involvert i omsorgen, som vanligvis innebærer å distribuere medisiner og å være forsiktig med vaner som kan være skadelige for pasienten.

Denne tilstanden er en overføringsforstyrrelse i nervesystemet, der mange nerveceller utfører elektriske utladninger samtidig. Typen og klassifiseringen avhenger av hvor den elektriske aktiviteten skjer i hjernen.

Les videre for å lære om årsakene og påvisningsmetodene.

Utbredelse og klassifisering av epilepsi hos barn

Data samlet inn av Child Neurology Foundation fastslår at omtrent 40 % av alle barn som er diagnostisert med epilepsi har sykdommen, men har ingen anfall. Dette er viktig for diagnostisk differensiering, da disse ikke er de samme som kommer til behandling.

Dermed kan et barn få anfall uten å være epileptisk. Komplementære metoder vil derfor utføres etter behov for å fastslå årsaken til et anfall. Dette er fordi forstyrrelsen kan skyldes en annen nevrologisk eller vaskulær årsak.

Vi vet også at rundt 20 % av epileptiske barn også har en utviklingshemming. Dette påvirker skolegangen hos de med sykdommen betydelig, da de ikke bare må takle epileptiske anfall, men også kan havne bak når det gjelder utdannelsen.

Det er imidlertid slik at ikke alle tilfeller av epilepsi hos barn er de samme. Ifølge den internasjonale klassifiseringen begynner noen foran i hjernen og andre på sidene. Barnet kan også oppleve kramper eller ikke, og andre symptomer som bevissthetstap eller å være helt bevisst. Anfallene kan for eksempel generaliseres eller være fokusert på ett lem selv innenfor disse krampene.

Epilepsi hos barn: årsaker og risiko

I stedet for å etablere opprinnelsen til epilepsi i barndommen, er det best å forstå at det er risikofaktorer og mulige situasjoner som forårsaker det.

Forskere forstår ikke helt den indre mekanismen som gjør at nervesystemet fyrer løs. Det har imidlertid blitt registrert sammenhenger som fremmer lidelsen.

Den største risikoen er i tidlig alder, da feberkramper kan forveksles med epileptiske episoder frem til en alder av 4 år. Innblikk fra nevrologer og barneleger er kritisk på dette punktet.

Genetikk og familiehistorie er også viktig her. Det er mer sannsynlig at et barn er epileptisk dersom foreldrene eller besteforeldrene også er det. Faktisk har forskere klassifisert noen gener som utløsere, selv om de alltid må stimuleres av eksterne faktorer som avgjør måten de uttrykkes på. Dette betyr at arv ikke alltid vil føre til symptomer.

Hjernen og det vaskulære systemets rolle

Hjerne- og hjernehinnebetennelser er en annen årsak til epilepsi i barndommen. Ofte forekommer de ikke samtidig med det akutte bildet, men som en konsekvens og etterfølger av encefalitt (hjernebetennelse). Dette kan skje flere måneder senere, eller kanskje til og med år.

Tilsvarende kan hodeskader føre til epileptiske følgevirkninger. Dette er spesielt bekymringsfullt i kontaktsport som amerikansk fotball. Et barn kan komme seg raskt etter et slag i hodet og få tilbake full bevissthet, men kan senere få diagnosen epilepsi.

Til slutt danner karsykdommer en annen årsaksgruppe. I dette tilfellet refererer vi til endringer i hjernens sirkulasjon, som for eksempel arteriovenøse misdannelser eller cerebrovaskulære ulykker.

Det er også spesielle hensyn til fosterdiagnostiske forhold. Dette er fordi en mor kan overføre giftstoffer til fosteret under svangerskapet, og disse vil påvirke nevronutviklingen til babyen. Tobakk og alkohol er eksempler på to stoffer som forårsaker syndromer hos fosteret ved å krysse morkaken og til slutt endre den elektriske overføringen.

Hvordan kan man oppdage epilepsi hos barn?

Mistanken om denne tilstanden hos et barn begynner vanligvis etter at symptomene manifesterer seg. Generelt er den første indikasjonen et anfall som ikke har noe med feber å gjøre. Derfra begynner en rekke komplementære metoder, vanligvis ledet av en barnelege og en nevrolog.

Dette er de viktigste testene:

Elektroencefalografi

Elektroencefalografi (EEG) er en undersøkelse som måler hjernens elektriske aktivitet. En laboratorietekniker plasserer elektroder for å registrere nevronoverføring på en linje utenfor kroppen, som deretter dechiffreres av spesialister. Det trenger ikke å gjøres under et anfall.

Hjerneskanning

En CT-scanning av hjernen lar leger oppdage abnormiteter i hodeskallens struktur som kan forårsake kramper. Dette kan for eksempel inkludere en svulst, økt trykk i cerebrospinalvæsken eller arteriovenøse malformasjoner.

Magnetresonanstomografi

Akkurat som en CT-scanning, er MR-undersøkelser et supplement til å observere andre mykere strukturer.

Positronemisjonstomografi (PET-scan)

Denne metoden har nylig fått plass som en komplementær undersøkelse for ulike patologier, inkludert epilepsi hos barn.

Det er mulig å se denne aktiviteten i form av farger på en CT- eller MR-scanning ved å injisere et radioaktivt stoff i pasienten. Dette er fordi cellene som skal studeres absorberer den. Dermed kan man oppdage svulster eller nevronområder med høy aktivitet.

Rådfør deg med en barnelege dersom du er i tvil

Epilepsi hos barn er ikke en sykdom man kan ignorere. Jo før man setter i gang med forebygging og behandling, desto bedre vil livskvaliteten til barnet og familien deres være. Mistanke om det kan være bekymringsfullt, men kontakt en lege for en øyeblikkelig sjekk dersom det skulle oppstå et anfall.

Behandlingene varierer og har endret seg gjennom årene. For tiden finnes det mer spesifikke diagnostiske verktøy med høyere følsomhet. Oppfølgings- og rehabiliteringsprotokoller er også lettere tilgjengelig.