Lær hva Albert Camus hadde å si om meningen med livet

For Camus er livet meningsløst. Det betyr imidlertid ikke at det ikke er verdt å leve.

Hva er meningen med livet? Er vi i live av en eller annen grunn som er objektiv? Hvorfor eksisterer vi? Dette er spørsmål som mennesker har stilt seg selv siden begynnelsen og har forsøkt å besvare gjennom filosofi, vitenskap og religion.

Sannheten er at vi ikke har et definitivt svar på disse spørsmålene. Noen gir for eksempel mening til livet ved å tro på guddommer; andre finner en viss mening i vitenskapen; mens mange andre rett og slett benekter at det er noen forklaring på vår eksistens som overgår vår forståelse.

I denne forbindelse hevdet Albert Camus, en av de mest innflytelsesrike samtidsfilosofene i historien, at livet ikke har noen mening, men for ham betyr ikke dette at livet ikke er verdt å leve. Tvert imot er mangelen på mening det som gjør at vi kan være herrer og byggere av vår eksistens. La oss ta en nærmere titt.

Absurdismen til Albert Camus

Albert Camus ble født i 1913 i Mondowi (fransk Algerie). Sammen med Jean-Paul Sartre regnes han som en av de viktigste skikkelsene i fransk litteratur fra 1900-tallet.

I 1957, i en alder av 44, vant han Nobelprisen i litteratur, noe som gjorde ham til den nest yngste personen som ble tildelt denne prisen.

Livet er med andre ord en ubetydelig opplevelse som kan oppsummeres som en rekke ubrukelige, tomme og meningsløse hendelser, som vi gjentar hver dag av kjedsomhet, vane eller tradisjon. Imidlertid har mennesker alltid lett etter en årsak bak enhver hendelse eller idé.

Vi tåler ikke at ting skjer bare fordi de gjør det. Alt må ha en årsak eller en grunn som rettferdiggjør det.

I følge Camus’ filosofi er imidlertid denne løsningen ikke mulig, og mangelen på en original årsak produserer uunngåelig meningsløshet, eller det som tilsvarer det samme: absurditet.

Mennesker faller med andre ord i absurditet når vi prøver å gjøre noe ubetydelig til et verk som overgår oss. Imidlertid er det nettopp aksepten av det absurde som får mennesker til å leve med frihet.

Måter å møte fraværet av mening i livet

For Camus er det tre måter å møte livets absurditet på, og bare den siste er den rette:

1. Den første er å overgi seg til absurditet, velge å avslutte sitt eget liv. I dette tilfellet forstår personen at det ikke er noen høyere mening med livet hans og kommer til en akselerert konklusjon: “livet er ikke verdt å leve.” Dette innebærer å akseptere at livet har overgått oss, at vi ikke kan forklare det.
2. Det andre er å fornekte absurditeten, overgi oss til en tro som gir oss feil svar om meningen med livet. I dette tilfellet fremstår guder og dogmer som de vanligste svarene på usikkerhet.
3. Og det tredje alternativet – som for Camus er den rette måten – ville være å akseptere det absurde og gjøre opprør mot det. Dette innebærer å forstå at meningsløsheten i livet ikke betyr at det ikke er verdt det. Tvert imot, det handler om å gi avkall på søket etter en forklaring og leve med uavhengighet, frihet og selvbestemmelse.

Å finne mening er selve eksistensen

Albert Camus skriver også følgende:

Med denne setningen gjør den franske filosofen det klart at meningen med menneskelig eksistens er selve eksistensen. Menneskets pretensjon om å søke en forklaring på livet gir arten en unik verdi som for Camus er bastionen til en universell fornuft.

Eiere av våre liv

Camus’ absurdisme tar fra filosofien oppgaven med å svare på spørsmål som «hva er meningen med livet» eller «hvorfor eksisterer vi». Som forfatteren hevder, er livet en absurditet som ikke har noen mening, og universet er likegyldig til menneskers eksistensielle tvil.

Dette trenger imidlertid ikke å være en negativ ting. Det er nettopp mangelen på mening som gjør at vi kan leve med en slik frihet og selvbestemmelse.

Med andre ord, det er vi som bestemmer meningen med vår individuelle eksistens ved å sette personlige mål. Kort sagt, vi er herrene i våre egne liv.