Naturfilosofi og dens betydning for den moderne verden

Refleksjoner over den naturlige verden går tilbake til tankens opprinnelse og har vært en del av en av grenene av filosofien som har bidratt mest til utviklingen av den moderne verden. Lær mer her.

Skrevet og verifisert av filosofen og psykologen Maria Alejandra Morgado Cusati.

Siste oppdatering: 02 desember, 2022

Naturfilosofi refererer til den filosofiske refleksjon over den naturlige og fysiske verdenen vi er nedsenket i. Derfor er dets studieobjekter livløse enheter (planeter, stjerner, naturfenomener, fysisk-kjemiske komponenter av materie, osv.) og levende vesener.

Dens opprinnelse går tilbake til begynnelsen av tankens historie, da det primitive mennesket forsøkte å forstå naturen. På den tiden ble mennesket overrasket over universets storhet og harmoni; det undret seg over den konstante gjentakelsen av naturlige sykluser; og det fryktet naturfenomenenes ukontrollerbare kraft.

Derfra og gjennom historien har det oppstått en rekke teorier og forklaringer om den fysiske verden, som har bidratt til dens forståelse og mestring av mennesker. Nedenfor beskriver vi hva denne grenen av filosofi består av og hvordan den har bidratt til utviklingen av det moderne samfunnet.

Opprinnelsen til naturfilosofien

Som vi sa, går opprinnelsen til naturfilosofien tilbake til de første refleksjonene og forklaringene om den fysiske verden, hvis første opptegnelser dateres tilbake til antikken. Vi har forklaringsteoriene til Thales fra Milet – den første naturfilosofen – og andre anerkjente tenkere som Anaximander, Anaximenes, Pythagoras, Platon og Aristoteles.

Naturfilosofi var preget av å etablere opprinnelsen og konstitusjonen til naturlige vesener. Slik sett ble det gitt en spontan og naiv dialektisk tolkning av naturen, der alt som utgjør den fysiske verden ble sammenkoblet og levende.

I denne epoken ble naturen forstått som en permanent ursubstans som opprettholdes gjennom de uopphørlige forandringene av naturlige vesener. Likeledes ble verdens opprinnelse vanligvis forklart ut fra konkrete gjenstander (som vann), som ble kalt arche (prinsipp).

Utvikling

Senere, i middelalderen, var naturfilosofien basert på tilpasningen av visse aristoteliske kosmologiske prinsipper til det geosentriske bildet av verden. For eksempel ble naturen tenkt på som en universell, selvforsynt organisme, et enhetlig system av allestedsnærværende krefter animert av en kosmisk sjel der skillet mellom det levende (ånden) og det ikke-levende (materie) mister sin mening.

Dermed antas det at alt er i live, derfor skjer ikke ting i organismen fordi et eller annet ikke-naturlig vesen griper inn i det.

Så, i løpet av moderne tid, begynner datidens filosofer en kamp mot det skolastiske natursynet og forsvarer et mer vitenskapelig syn. De utviklet forskjellige og dyptgripende rasjonalistiske, empiristiske, materialistiske og dialektiske forklaringer.

Slik sett er moderne naturfilosofer verken vitenskapelige eller humanistiske, men befinner seg i midten og blander litt av hvert. Det vil si at vi i denne perioden kan merke oss ideer som privilegerer spekulasjon, men vi finner også tanker som forsvarer eksperimentering.

Til slutt, i samtiden har ikke naturfilosofien blitt erstattet verken av naturvitenskapene eller av naturteologien. Den fortsetter å utvikle sin spesifisitet i ulike sektorer som distanserer seg fra både vitenskapen og doktrinene om det overnaturlige.

Et av disse stedene er Circle of Philosophy of Nature, grunnlagt i 2008 av Miguel Espinoza, fra Universitetet i Strasbourg. Blant problemene som tas opp er kontinuiteten fra vitenskap til metafysikk, forholdet mellom matematikk og den fornuftige verden, de ulike aspektene ved kausalitet i vitenskapen og dens forhold til determinisme og frihet.

Hovedeksponenter

Å liste opp alle filosofene som har fokusert på å forstå naturen er en vanskelig oppgave. Derfor vil vi bare begrense oss til å presentere noen av forfatterne som støttet fremveksten av naturfilosofi:

• Thales av Miletus (624 f.Kr. – 546 f.Kr.): han var den første som bekreftet at jorden var rund og uttalte at vann er prinsippet for universelt liv. Han var også den som delte året inn i årstider og 365 dager.
• Anaximander (610 f.Kr. – 546 f.Kr.): han forsvarte at universet og naturen består av apeiron eller små partikler av ubestemt materie som er uendelige. Han var også den første som postulerte at liv skapes i vann og at organismer regenererer og utvikler seg ved å tilpasse seg omgivelsene deres.
• Anaximenes (født mellom 615 f.Kr. og 590 f.Kr. – 525 f.Kr.): var den første som introduserte i kosmologien ideen om periodisitet, som henspiller på den uopphørlige bevegelsen av kosmos. I tillegg snakket han om utvidelse og kondensering av materie ved luftens varme og kulde.
• Aristoteles (384 f.Kr. – 322 f.Kr.): han samlet alt det ovennevnte, og ga svar på de store spørsmålene som ble reist av førsokratikerne, spesielt angående problemet med bevegelse. Han skrev også mye om planter, stjerner og dyr.

Innvirkning av naturfilosofien i utviklingen av samfunnet

Naturfilosofiens fremvekst og utvikling har utvilsomt vært et av de grunnleggende aspektene for forståelsen av verden vi befinner oss i. Takket være den har mennesket tilegnet seg et relativt herredømme og objektiv kunnskap om det fysiske.

Dette har gjort det mulig for mennesket å forebygge og kurere sykdommer, redusere virkningen av naturkatastrofer, produsere mer mat til befolkningen og utvikle mekanismer og teknologier for å øke livskvaliteten.

Naturfilosofien har også hjulpet oss til å forstå oss selv som art og har gitt teorier om opprinnelsen til hele universet. Disse svarene, selv om de ikke er definitive, gir mening og hensikt til eksistensen.