Den triste historien om en kvinne som ble utstilt på grunn av sin store rumpe
Denne historien fant sted i det nittende århundre, i en tid av ufornuft, da slaveriet spredde ynkelige historier. I denne artikkelen vil du bli kjent med den triste historien om Saartjie Baartman, en ung kvinne satt på offentlig visning på grunn av at hun led av en genetisk abnormitet som gav henne sin store rumpe.
Bortføring og slaveri for sin store rumpe
Saartjie Baartman var 20 år gammel og forberedte seg på et normalt liv i landsbyen hennes. Hun tilhørte den etniske afrikanske gruppa Khoikhoi. Et folk som for øvrig var vant til å leve av jorda og dyrene sine, og hadde en sterk religion.
Denne unge kvinnen visste ingenting om hva som fantes bak horisonten av hennes vakre land i Afrika, et kontinent angrepet og ydmyket av europeere. Hennes liv endret seg raskt den dagen hun ble tatt av Hendrik Cezar og Alexander Dunlop, to franskmenn som forstod at Saartjies kropp ville tjene dem store penger.
Denne unge kvinnen led av det som nå er kjent som Steatopygi. En svært vanlig sykdom blant afrikanske stammer som Khoisan og Bantu. En sykdom som rett og slett bare er en unormal opphopning av fett i baken. Sykdommen er også felles for alle dem som lider av sykelig fedme . Synet av Saartjie var tilsynelatende svært slående for de to franskmennene. Og de ønsket å tjene penger på å vise henne frem i Londons teatre og messer.
Les også: De 9 mest effektive øvelsene for fastere rumpe og ben
Den svarte Venus
De kalte henne “den svarte Venus” eller “hottentot Venus”, som refererte til folkegruppen hun kom fra. Uten egentlig å vite hvordan eller hvorfor befant Saartjie seg i løpet av få dager på de fleste teatre i London.
Showet var både nyskapende og ydmykende. Hun måtte stå naken foran publikum og vise frem sine former, og øynene til publikum var fylt med sykelige forventninger. De fleste i publikumet var menn. Gentlemen av ulike sosiale klasser som ikke nølte med å betale høye priser for å se den unge “svarte Venus” og hennes store rumpe.
Natt etter natt i fire lange år ble det samme showet gjentatt igjen og igjen, en sann psykologisk tortur for den stakkars kvinnen som uforvarende og ufrivillig ble en tivoliattraksjon. Mennene som eide henne ble rike så fort at de ikke nølte med å gjenta opplevelsen i andre byer.
Led for sin store rumpe
Så, etter fire år dro de til Paris. Igjen hadde de betydelig suksess: De onde, nysgjerrige og sultne blikkene Saartjie fikk, førte til at disse mennene frivillig brukte henne for betalte offentlige opptredener. De ønsket også å bruke henne for private tilstelninger. Det var i private tilstelninger hun ble observert bedre, hvor eierne hennes tjente mer penger på henne. Heldigvis hørte de rykter om at forestillingen måtte forbys umiddelbart da den inneholdt utilgivelig ydmykelse og var sett på som en dårlig handling.
Hendrik Cezar og Alexander Dunlop forsvarte seg mot kritikken med en enkel kommentar om at Saartje handlet av egen fri vilje, fordi hun likte oppmerksomheten. De viste dette med kontrakten hun hadde signert, men dette dokumentet ble skrevet på nederlandsk, et språk den unge kvinnen selvfølgelig ikke forstod i det hele tatt.
Slutten på et liv i elendighet
Opptredene den svarte Venus hadde fikk mer og mer sammenhengende kritikk. Og eierne ble tvunget til å slutte med opptredene og selge Saartjie. Hun ble solgt til en fransk forhandler som ønsket å dra nytte av jentas berømmelse og innflytelse for et mørkere og mer ydmykende prosjekt.
Han organiserte private show der han viste henne frem i klubber i de parisiske gatene, der hun ble brukt i prostitusjon. Menn som ønsket det kunne ha sex med jenta med den store rumpa, de kunne ha sex med den berømte svarte Venus.
Sykdom
Det var dessverre slik hun tilbrakte flere år før hun litt etter litt ble sykere og sykere. Og hele denne verden av elendighet og ulykke endte opp med å påvirke helsen hennes. Det er ukjent hva den eksakte årsaken til hennes død var, men det er ikke så vanskelig å forestille seg. Syfilis, tuberkulose, lungebetennelse og selvfølgelig depresjon. En enorm tristhet i et liv hun aldri kunne forstå.
På dette punktet kan du tro at livet hennes endelig kom til hvile etter hennes død. Men det gjorde det ikke, ikke i det hele tatt. Etter hennes død, ble liket av Saartjie igjen utstilt. Denne gangen ved Musée de l’Homme i Paris. De stilte ut hjernen hennes, kjønnsorganene og skjelettet hennes. Dette ble værende der til 1970-tallet, da det endelig ble bestemt å forby den slags utstilling av slaveri i samfunnet.
Den sanne hvilen for Saartjie Baartman kom da Nelson Mandela, i 1984, beordret restene av denne unge kvinnen til å bli returnert til Afrika for en skikkelig begravelse. Å endelig få ro og fred, slik hun fortjente, i et land som hadde sett hennes fødsel. Og som hun aldri skulle ha forlatt. Kvinnen med sin store rumpe, eller den svarte Venus. Er et annet eksempel på historiene som aldri skulle ha skjedd, og som absolutt ikke bør gjentas.
Alle siterte kilder ble grundig gjennomgått av teamet vårt for å sikre deres kvalitet, pålitelighet, aktualitet og validitet. Bibliografien i denne artikkelen ble betraktet som pålitelig og av akademisk eller vitenskapelig nøyaktighet.
- Bravo, K. E. (2012). Black Female’Things’ in International Law: A Meditation on Saartjie Baartman and Truganini. BLACK WOMEN AND INTERNATIONAL LAW: NEW THEORY, OLD PRAXIS (Jeremy Levitt, ed., Cambridge University Press)(2013). Available at: https://papers.ssrn.com/sol3/papers.cfm?abstract_id=2159002. Accessed 20/03/2020.
- Crais, C., & Scully, P. (2010). Sara Baartman and the Hottentot Venus: A ghost story and a biography. Princeton University Press. Available at: https://books.google.es/books?hl=es&lr=&id=FDpFDwAAQBAJ&oi=fnd&pg=PR9&dq=Sara+Baartman+and+the+Hottentot+Venus+by+Clifton+C.+Crais&ots=MdthOf8SKg&sig=OXB5o6Tu6xt8xQqjVdzW4FY-HFQ#v=onepage&q=Sara%20Baartman%20and%20the%20Hottentot%20Venus%20by%20Clifton%20C.%20Crais&f=false. Accessed 20/03/2020.
- Moudileno, L. (2009, April). Returning remains: Saartjie Baartman, or the “Hottentot Venus” as transnational postcolonial icon. In Forum for Modern Language Studies (Vol. 45, No. 2, pp. 200-212). Oxford University Press. Available at: https://doi.org/10.1093/fmls/cqp005. Accessed 20/03/2020.
