Paralympier Marieke Vervoort velger aktiv dødshjelp

Marieke Vervoort er en kjemper. Hun er en trettisyvårig atlet fra Belgia som forberedte dokumentene som trengs for aktiv dødshjelp i 2008. Selv om hun har gjort det tydelig at tiden ikke er inne ennå, vet hun at når tiden er inne, skal hennes død være på hennes egne premisser.

Etter å ha blitt diagnostisert med en degenerativ muskelsykdom i tidlig alder, har leger foreslått at Marieke Vervoort holder seg aktiv. Hun fant en grunn til å fortsette med livet i idretten. I Rio i 2016 vant hun tre olympiske medaljer. Selv om hun har gjort det klart at det ikke er snakk om å gjøre det nå, vet Vervoort at når tiden kommer vil hun at hennes død skal være på hennes premisser. Marieke Vervoort har valgt aktiv dødshjelp.

Marieke Vervoort er en kjemper. Hun er en trettisyvårig atlet fra Belgia som forberedte dokumentene som trengs for aktiv dødshjelp i 2008. Selv om hun har gjort det tydelig at tiden ikke er inne ennå, vet hun at når tiden er inne, skal hennes død være på hennes egne premisser.

Vi vet alle at vi ikke har fullstendig kontroll på hva som skjer i livene våre. Sykdom, ulykker, uforutsette hendelser… Disse utfordringene former oss og tester oss.

Vi kan ikke velge hva som kommer til å skje i livet, men noen ganger kan vi velge hvordan vi kan avslutte det.

Marieke Vervoort har igjen åpnet debatten om aktiv dødshjelp og satte dermed også i gang det falske ryktet at hun hadde planlagt å si adjø til verden etter de paralympiske leker.

Dette var åpenbart ikke sant. Det er ikke hennes tid ennå, men hennes vise, fornuftige og modige ord har imponert hele verden.

Uansett om vi er enige eller ikke om aktiv dødshjelp, kan vi alle være enige om en ting: denne flotte kvinnen fortjener vår fullstendige respekt og absolutte beundring.

I dag vil vi fortelle deg hennes historie.

Marieke Vertvoort sitt siste løp

Marieke Vervoort går igjennom livet med intensiteten til noen som vil ta inn alt: hver nye dag, hvert bilde, hver lyd, hvert åndedrag.

• Hun deltar i friidrett, landseiling og var til og med en triatlet før sykdommen hennes tok vekk evnen til å bevege seg. Det er verdt å merke at selv om hun fikk en sølvmedalje i Riolekene i 2016, er det bare en av mange troféer hun har fått:
• Hun deltok i de paralympiske leker i London i 2012 and vant to medaljer, en sølvmedalje og en gullmedalje.
• Hun har også vunnet priser ved mange anledninger i hennes hjemland. Ifølge henne selv, er prisen som gjorde henne lykkeligst den hun fikk fra Flamenco Sports Writers Association som anerkjente hennes styrke, hennes karakter og hennes fremragende eksempel.

Ifølge Marieke, vil dette være hennes siste løp i de Olympiske Leker.

En degenerativ sykdom

Marieke lider av en degenerativ muskelsykdom som har bundet henne til en rullestol fra en veldig tidlig alder. Det virkelige problemet er ikke selve uførheten, men den fysiske lidelsen hun holder ut hver dag.

Marieke har kjempet mot sykdommen hver dag i 20 år. Hun ser at kroppen hennes svarer litt mindre for hvert år som går.

Noen ganger besvimer hun, har epileptiske anfall, har ekstreme smerter, og hun vet at hun vil bli blind om ikke veldig lenge. Hun har for øyeblikket bare 20% syn. Om et par måneder eller noen få år vil hun miste synet fullstendig.

Med denne kroniske sykdommen, er hun dømt til et liv med permanent uførhet.

Aktiv dødshjelp

Vervoort visste om hva som kom til å skje fra en veldig tidlig alder. Etter diagnosen, innrømmet hun at hun til og med hadde vurdert selvmord. Men, noe skjedde.

Legene hennes fortalte henne at en god måte å beholde livskvaliteten på, var å fortsette å være aktiv. Idrett representerer kjemping og overlevelse. Hun tok denne idéen og fant en sterk grunn til å fortsette å leve.

Mariege startet med å spille basketball i rullestol og senere begynte hun med dykking og svømming. Hun fant seg selv når hun deltok i en triatlon der hun vant førstepris og fikk anerkjennelse.

Hun ble verdensmester i para-triatlon i 2006, en pris hun vant to år på rad.

I 2008, kunne hun ikke lenger delta i triatlon på grunn av sykdommen, som utviklet seg. Livet stoppet opp. Men hjemlandet hennes nådde ut til henne og ba henne om å fortelle sin historie, så hun fortalte den på TV.

Marieke publiserte så boken Sport for Livet. På samme tid holdt hun også på med en annen viktig oppgave: å forberede papirene for aktiv dødshjelp.

Kroppen hennes greide ikke lenger å gjøre idretten hun elsket så mye, og hun visste at i løpet av få år kom kroppen og synet hennes til å kollapse helt.

Tiden hennes er ennå ikke inne, men en dag kommer dagen

Siden hun la triatlon til side, begynte hun å delta i en idrett kalt landseiling. Landseiling er en idrett som involverer et løp i en type bil som blir dyttet av vinden gjennom et seil. Marieke kom på andreplass i landseiling i 2011.

Etter dette kom en annen spesialitet: rullestolidrett. Etter å ha blitt inkludert i T-2 kategorien, begynte Marieke å dominere i kontinentale rekorder.

• Hennes suksess i de Olympiske Leker i London i 2012 drev henne videre. Hun fortsatte å ha en grunn til å overleve, tross smerten hun går igjennom på daglig basis.
• Smerten er så intens at hun kan bare sove i korte 10 minutts perioder.
• Hver dag blir de epileptiske anfallene mer intense. Hun vet at hennes tid vil komme veldig sakte, men i mellomtiden, sier hun at hun vil nyte livet så mye som hun kan.

Når hun blir fullstendig blind, når det ikke er noe annet i livet enn smerte og paralyse og kroppen hennes ikke lenger tilhører henne, vil hun si adjø. Aktiv dødshjelp er ikke en overgivelse, men en hvile for de modigste.

Marieke har allerede planlagt begravelsen: asken hennes skal bli kastet i Lanzarotehavet ved Spanias Kanariøyer.

Hun ønsker å bli husket av alle med et smil. Dette er hvordan hun vil se på alle når hun hviler i fred og ikke lenger lider.