Skammekroken: Er denne metoden nyttig for å undervise barn?

Skammekroken bidrar ikke til læring, da den ikke signaliserer hvilken atferd vi ønsker at barn skal lære eller endre. Tvert imot, det oppfattes som en straff.

Skammekroken var lenge et av de mest brukte hjelpemidlene for foreldre. Virker det eller ikke?

Det er stemmer for og stemmer imot. Alle har sin egen erfaring. Sannheten er at ikke alle barn trenger det samme.

Dette er veldig viktig å huske på. Effektiviteten til visse teknikker avhenger av deres modenhetsnivå, deres alder, deres personlighet, tidspunktet for bruk og en rekke andre faktorer.

Hvorfor anbefales ikke skammekroken for barn?

Skammekroken er en teknikk som har vært til stede i livet til foreldre og lærere i lang tid, men ettersom mer blir kjent og lært om barndommen og dens utvikling, utvides også repertoaret av anbefalte teknikker.

I dag er skammekroken frarådet av mange spesialister.

Det brukes når et barn anses å ha oppført seg feil. Derfor blir barnet bedt om å gå alene til skammekroken og reflektere over sin oppførsel.

Som navnet antyder, er målet å oppfordre til skam over en atferd. Vi må imidlertid ikke miste av syne at tanker i barndommen og i voksenlivet er helt forskjellige.

La oss tenke på den progressive utviklingen av hjernen. Først over tid oppnår vi mestring av ulike funksjoner, som eksekutive funksjoner, som hjelper oss til å planlegge, organisere, ta beslutninger og kontrollere impulser.

Så før du ber barna gå til skammekroken, er det verdt å spørre oss selv hva de skal tenke på. Kommer de til å tenke på hva vi vil at de skal tenke på? Det er godt mulig at de ikke gjør det. Mange av dem har ikke en sjanse ennå.

Selv bare å sende dem til skammekroken fremmer ikke noen form for læring. Det peker ikke i retning av ønsket oppførsel.

Det er fortsatt en straff

Vi må være forsiktige med beskjeden vi formidler. En far som sier til datteren sin «jeg skal sende deg til skammekroken» fører til en misforståelse om hva dette innebærer. Med andre ord, det motsatte av hva vi forventer!

Skammekroken eller time-out blir også sett på som straff i forkledning. I stedet for å fremme tenkning, fører de til de 4 konsekvensene av straff:

1. Opprørskhet.
2. Revansjisme.
3. Uttak.
4. Harme.

Det oppfattes også som straff fordi budskapet til barnet er at vi trekker vår hengivenhet fra dem. I virkeligheten er det vi bør formidle at deres handlinger har konsekvenser og at en av dem kan være foreldres sinne eller ubehag. Dette betyr imidlertid ikke at vi ikke elsker dem lenger.

Tvert imot, for ikke å skade selvfølelsen deres, må vi også kunne vise at vi elsker dem både når de gjør ting riktig og når de gjøt feil. Vi bør oppmuntre dem til å korrigere oppførselen sin.

Noen alternativer til skammekroken

I stedet for å bruke skammekroken, kan vi appellere til tenkesamtalen, som psykolog Álvaro Bilbao kaller det. Det handler om empati med barn, om å gi dem hjelpemidler og veilede dem til å reflektere over hvorfor en bestemt atferd eller holdning ikke er den mest hensiktsmessige.

Å bruke dialog har det enorme potensialet at det også lar oss bli kjent med dem for å forstå dem og dermed sette oss i deres sted. Kanskje vil vi komme nærmere å forstå hvorfor de handlet som de gjorde. Det handler om åpenhet og nærhet.

I sin bok Discipline Without Tears foreslår Daniel Siegel og Tyna Payne Bryson et slags hjørne av følelser og ro som erstatning. Det vil si et sted hvor barn kan trekke seg tilbake et øyeblikk for å roe seg ned og finne kjente gjenstander.

Når de er litt roligere, er det viktig med veiledning og akkompagnement av den voksne, som skal veilede refleksjonen. Det er bra å bruke spørsmål for å oppmuntre til empati:

• Hva tenker du om det som har skjedd?
• Hvordan tror du broren din har det etter slaget du ga ham?
• Hvordan ville du følt deg hvis du var i hans sted?

Det er nøkkelen til å hjelpe dem med å tenke på ulike alternativer når de skal løse en konflikt. For eksempel:

• Hva kunne du ha gjort annerledes for å få broren din til å gi deg leken tilbake?
• Hvordan ville du følt deg om du prøvde med … neste gang?

På sin side bør vi påpeke for dem den positive oppførselen vi ønsker at de skal ha. Hvis du for eksempel vil at barnet ditt skal slutte å leke med mat mens det spiser, kan du si: “Bra, Maria er ferdig med maten og vil snart kunne leke!”. Noen ganger fører disse kommentarene til at de også ønsker å bli gjenkjent og etterligne jevnaldrendes oppførsel.

Lær å se med barnas øyne

Noen barns ugagn må relativiseres. Voksne blir ofte fristet til å sette grenser hele tiden, selv under sosialt press. Dermed ender enhver aktivitet, selv de der det ikke er noen fare, opp med å bli et “nei”.

Det er nødvendig at vi får litt av ugagnet deres, setter oss i skoene deres og forstår at de selv setter seg selv på prøve. De ønsker å utforske verden rundt seg og drives av nysgjerrighet og motivasjon. De må også lære, litt etter litt, for å kunne regulere seg selv.

Selv om mange kommer til å bli overrasket over dette, må vi tenke på grenser som kan brytes og utfordres. De er også en del av læringen, men de er preget av at de ikke representerer noen fare. Selvfølgelig må vi være konsekvente for ikke å forvirre dem.

La oss lære å være positive foreldre og samarbeide med barn. De har også noe å lære oss.

La oss avstemme forventningene våre med de reelle responsmulighetene som barn har. Hvis vi gjør dem til depotet for våre ønsker, sitter vi igjen med et idealbilde som ikke er ekte.

Noen ganger blir skammekroken verktøyet vi lett strekker oss etter. Det er imidlertid vi som bør tenke.