Egenskapene og effektene av ADH

Selv om hovedfunksjonen er å regulere aktiviteten i nyrene har ADH også en viss innflytelse på det kardiovaskulære systemet og sentralnervesystemet, blant annet.

ADH, også kjent som vasopressin eller antidiuretisk hormon, dannes i hypothalamus og lagres i hypofysens baklapp. Derfra går det videre til nevrohypofysen før det ender opp i blodstrømmen. Det bidrar til å regulerer mengden vann i kroppen ved å kontrollere mengden vann nyrene skiller ut. I denne artikkelen skal vi se nærmere på egenskapene og effektene av ADH.

Det er en oligopeptid dannet av foreningen av 9 aminosyrer. Dette hormonet består av aminosyrene cystein, tyrosin, glutamin, prolin, en aminogruppe, fenylalanin, arginin, asparagin og en karboksylgruppe.

Funksjonen av ADH

Selv om hovedfunksjonen er å regulere aktiviteten av nyrene har det også en viss påvirkning på sentralnervesystemet og det kardiovaskulære systemet, blant annet.

Dette hormonet kommer ut som en respons på hypertonisiteten av kroppsvæsker. Dette hjelper nyrene med å reabsorbere vann og returnere det til blodet fra nyrenes distale tubuli, som normaliserer tonisiteten av kroppsvæskene.

Som en konsekvens av den renale reabsorpsjonen blir urinen mer konsentrert og reduseres i volum. Når ADH kommer ut i høye konsentrasjoner kan det øke blodtrykket da det induserer moderat vasokonstriksjon.

Effektene av ADH

På nyrene

Virkningen det har på nyrene foredler en rekke prosesser som konsentrerer urinen. Ved å fremme denne konsentrasjonen produserer ADH en nettoreabsorpsjon av fritt vann til ekstracellulærvæsken.

Virkningen ADH har på nyrene gir opphav til tre hovedeffekter:

• Det øker vanngjennomtrengeligheten i innledende og kortikale samlerør. I tillegg øker det den interne og eksterne margkanalen i nyrene. Vannet reabsorberes og det skilles ut mer konsentrert urin.
• Dessuten øker det permeabiliteten til det indre margpartiet av samlekanalen til urinsyren.
• Til slutt økes saltopptaket gjennom den stigende delen av Henles sløyfe.

Effektene av ADH på sentralnervesystemet

Det antidiuretiske hormonet som frigjøres fra hypotalamiske nevroner har med reguleringen av blodtrykket og temperaturen å gjøre. Det er bevist at dette hormonet kan ha smertestillende effekter avhengig av kjønn og stress.

Vaskulære effekter

ADH er en kraftig vasokonstriktor som kan øke den systemiske vaskulære resistensen, noe som forklarer hormonets originale navn “arginin vasopressin”.

Hvordan regulerer ADH seg selv?

Vanligvis kontrolleres frigjøringen av ADH av osmolariteten i ekstracellulærvæsken. Nedgangen i osmolaritet reduserer utskillelsen av ADH, samtidig som en økning i osmolaritet øker utskillelsen av ADH.

Reseptorer i hjertet og store blodkar oppdager lavt blodtrykk eller en nedgang i blodvolum. Dette skjer når kroppen blør eller under dehydrering. Under disse omstendigheten stimulerer de frigjøringen av vasopressin.

Antidiuretisk hormonsekresjon oppstår også om konsentrasjonen av salter i blodstrømmen øker. Tilsvarende vil man oppleve hyponatremi hvis konsentrasjonen av salter blir unormalt lav.

Det antidiuretiske hormonet frigjøres også ved tørste, kvalme, oppkast og smerter. Det handler derfor for å opprettholde væskenivået i blodstrømmen under perioder med stress eller når man er skadet.

Hva skjer hvis kroppen har overdrevent mye ADH?

Høye nivåer av dette hormonet fremmer vannretensjon i kroppen via nyrene. Dette er en tilstand kjent som SIADH-syndrom (syndrome of inappropriate secretion of antidiuretic hormone på engelsk).

Hos pasienter som lider av dette syndromet frigjøres overdrevne mengder ADH når de ikke trenger det. Dette resulterer i overdreven vannretensjon som fortynner blodet, som gir en karakteristisk lav saltkonsentrasjon.

Overdrevne nivåer av dette hormonet kan skje som en bivirkning hos visse medisiner, samt sykdommer i lungene, brystveggen, hypothalamus og hypofysen.

Hva om vi nesten ikke har noe ADH?

Lave nivåer av det antidiuretiske hormonet vil få nyrene til å skille ut overflødig vann. Urinvolumet vil øke, noe som vil føre til dehydrering og en reduksjon av blodtrykket. Lave nivåer av dette hormonet kan indikere en skade på hypothalamus, hypofysen eller primær polydipsi.

Konklusjon

Vasopressin posisjonerer seg som et utmerket terapeutisk alternativ alene eller i kombinasjon med andre vasopressorer i den daglige praksisen av intensivmedisin.