Medisinfilosofi: Kan vi stole på den?

Mange vil tro at medisin og filosofi er to ikke-relaterte disipliner.

Medisin forsøker å helbrede, eller i det minste å lindre sykdommer, mens filosofien analyserer og systematiserer svært generelle forestillinger, som virkelighet, kunnskap eller det gode, men selv om det kanskje ikke virker slik, har de vært i slekt siden Hippokrates tid (460 f.Kr. – 370 f.Kr.).

Selv om noen forfattere har benektet eksistensen av medisinfilosofi som et distinkt studiefelt, har vi nå dedikerte tidsskrifter, profesjonelle organisasjoner og betydelig vitenskapelig litteratur som støtter etableringen av denne filosofiske grenen. Derfor vil vi nå forklare hva det er og ta opp noen av problemene det omhandler.

Medisinfilosofi: hva er det?

Medisinfilosofi er et kunnskapsfelt som undersøker grunnleggende problemstillinger i teori, forskning og praksis innen helsevitenskap. Spesielt metafysiske, epistemologiske og etiske problemstillinger.

For bedre å forstå denne definisjonen, la oss vurdere forskningsområdene som disiplinen bør dekke, ifølge filosofen James A. Marcum:

• Den første er en ontologi av medisin, som vil ta opp spørsmål som hva som er naturen til medisin og helseinstitusjoner; hva vil det si å være lege; hva er spesifisiteten til lege-pasient-forholdet. Også, hva slags enheter er sykdommer, blant andre.
• Den andre er en epistemologi av medisin, der spørsmål som “hva slags kunnskap er medisinsk kunnskap, hvordan er den konstruert og hva slags kunnskap har klinikken, hvordan kan man få tilgang til kunnskap om sykdommen og kroppen?”, blant annet andre, blir reist.
• Og den tredje er medisinens etikk, som innebærer å undersøke reguleringen av lege-pasientforholdet; hva er målene og verdiene som bør lede medisinsk praksis; hva har vært overgangen fra medisinsk etikk til bioetikk; blant andre.

Debatter innenfor medisinfilosofien

Noen av spørsmålene som diskuteres innenfor medisinfilosofien er følgende. Vi vil fortelle deg om dem i detalj.

Hvordan skal helse og sykdom defineres?

En av de grunnleggende og eldste debattene i medisinfilosofien er knyttet til to grunnleggende begreper. Skillelinjen mellom sykdom og helse er notorisk vag, spesielt gitt det store spekteret av variasjoner i den menneskelige befolkningen og debatter om hvorvidt mange begreper om sykdom er sosialt konstruert.

Å adressere disse distinksjonene er fortsatt viktig fra et epistemologisk og moralsk ståsted, ettersom disse definisjonene påvirker når og hvor folk søker medisinsk behandling. Samt om samfunnet anser noen som syke eller ikke.

Å definere sykdom, helse og deres relaterte konsepter er derfor ikke bare et spørsmål om filosofisk eller teoretisk interesse, men er kritisk av etiske grunner. Fremfor alt å sikre at medisin bidrar til menneskers velvære.

Evidensbasert medisin (EBM)

EBM viser til en bevegelse startet tidlig på 1990-tallet av en gruppe epidemiologer ved McMaster University i Hamilton, Canada. De reagerte mot det som ble oppfattet som en overavhengighet av klinisk skjønn og ekspertise i å ta beslutninger om pasienter.

Slik sett er det en tilnærming til medisinsk praksis rettet mot å optimalisere omsorgen, med vekt på bruk av evidens og forskning basert på den vitenskapelige metoden. Talsmenn for EBM har utviklet bevishierarkier, som kategoriserer forskjellige forskningsmetoder med hensyn til deres påståtte kvalitet.

Selv om det ikke er noe universelt akseptert hierarki, prioriterer forslag randomiserte kontrollerte studier og gjennomganger av randomiserte kontrollerte studier. Ikke-analytiske studier (som saksrapporter) og ekspertuttalelser er blant de minst pålitelige.

I denne forbindelse har mange filosofer stilt spørsmål ved legitimiteten til disse hierarkiene. Så det har også blitt reist spørsmål om upåliteligheten til medisinsk forskning.

Klinisk skjønn og ekspertisens rolle

Bevishierarkiene i EBM plasserer ekspertuttalelser i de siste posisjonene. Epidemiologene som startet bevegelsen hadde god grunn til å være skeptiske til dette spørsmålet. Det er feil i fagbehandlinger til systematisk testing når tradisjon og ekspertuttalelser er en faktor.

Nå er feilvurderinger om effektiviteten av terapier av rent epistemiske årsaker ikke den eneste bekymringen man kan ha om ekspertuttalelser. I dette tilfellet kan legers personlige interesser påvirke deres vurderinger og skape skjevheter i deres praksis.

Mange leger har for eksempel tilknytning til farmasøytisk industri på en eller annen måte. Faktisk, ifølge en studie, mottar 94% av amerikanske leger økonomiske fordeler fra legemiddelfirmaer.

Derfor er det gyldig å anta at markedet vil påvirke behandlingsanbefalingene. Derfor viktigheten av å stole på EBM-prinsippet om at beslutninger skal baseres på best tilgjengelig bevis. I dette tilfellet systematisk forskning.

Når sakkyndig skjønn blir mer verdifullt

Problemet blir imidlertid mer komplisert når mange systematiske studier på befolkningsnivå gir resultater som ikke er direkte anvendelige for spesifikke individer. Et ganske vanlig eksempel er bivirkningene av en behandling.

I dette tilfellet kan resultatene av kliniske studier indikere at et bestemt medikament er effektivt i behandling av en tilstand, men mulige bivirkninger blir oversett.

Det er flere grunner til at kliniske studier ikke viser bevis for uønskede effekter. Det kan være fordi de ikke fulgte de som ble undersøkt i undersøkelsen. De fant bivirkninger, men rapporterte dem ikke. Eller fordi bivirkningene ikke var statistisk signifikante.

Dette viser at effektiviteten av en behandling for å lindre symptomene på en sykdom ikke er den eneste vurderingen når man tar en behandlingsbeslutning. I disse tilfellene spiller ekspertens kliniske vurdering en ekstremt viktig rolle.

Gyldigheten av medisinfilosofi

Filosofisk refleksjon rundt medisinske problemstillinger er ekstremt viktig for utviklingen av teorier og praksiser som sikrer menneskers helse og velvære. Vi bør huske på at debatter innen dette feltet har bidratt til utviklingen av medisinen og dens metoder.