Pasjonsfrukt: Opprinnelse, typer og egenskaper

Pasjonsfrukt er en tropisk frukt med mange navn. Lær hvordan du kan innta den, dens egenskaper og dens helsemessige fordeler her.

Skrevet og verifisert av ernæringsfysiologen Maria Patricia Pinero Corredor.

Siste oppdatering: 13 desember, 2022

Pasjonsfrukt kommer fra en klatreplante med det vitenskapelige navnet Passiflora edulis flavicarpa. Slekten har rundt 400 arter. Den tilhører samme familie som curuba (P. mollisina), søt granadilla (P. ligularis) og barbadin (P. quandrangularis).

Andre populære navn for pasjonsfrukt inkluderer blant annet chinola, parcha, parchita, pasionaria, curubo, tumbo og taxo. Det er en tropisk frukt som kommer fra Amazonas og er verdsatt for sin søte og sure smak. Dens gastronomiske bruk er bred, siden den kan brukes til å tilberede gelé, syltetøy, juice, desserter, brennevin, brus og infusjoner.

Pasjonsfruktjuice utgjør mellom 30 % og 40 % av hele frukten, og dens næringsverdi skiller seg ut i vitamin C, vitamin A og løselig fiber. Vil du lære mer om egenskapene deres?

Opprinnelsen til pasjonsfrukt

Pasjonsfrukt er hjemmehørende i Brasil og ble brukt av aztekerne til å lage forfriskende drinker. Spanske misjonærer brakte den til Europa på 1500-tallet, og da de observerte tegnene til Kristi lidenskap på blomsten, kalte de den Passiflora.

Det er mange kjente varianter, og hver og en er typisk for hvert land. For eksempel er den søte granadillaen spredt over hele Sør-Amerika, i Kenya og Hawaii. Cholupa finnes i Sør-Amerika og curuba er hjemmehørende i Colombia. I Thailand, Malaysia og Indonesia dyrkes barbardinen.

Pasjonsfrukten representerer en enorm økonomisk og ernæringsmessig rikdom. Skjønnheten til blomsten er grunnen til at den brukes som prydplante i Europa, men i Amerika blir frukten spist.

Pasjonsfruktens egenskaper

Pasjonsfruktplanter er klatrere og stauder. Fruktene varierer i størrelse og farge i henhold til arten, fra gul til lilla-brun eller fiolett.

De har runde eller ovale bær, inni dem er frøene. Smaken ligner på guava og beskrives som søt og sur. Inne i det harde, glatte skallet er fruktkjøttet, innelukket i en membranaktig, gelatinøs, gjennomsiktig, saftig og søt og sur sekk.

Pasjonsfrukt har et viktig marked som fersk frukt. Ifølge noen forskere kan den brukes i produksjon av juice, nektar, konsentrater, sirup og syltetøy. Skallet har et høyt fiberinnhold og frøene inneholer protein og fett. Av denne grunn kan den også brukes som råvare i dyrefôr.

Denne gruppen av eksperter mener at 86% av vannet den inneholder og den lave konsentrasjonen av natrium gjør den til et utmerket vanndrivende middel. Det gir 12% av enkle karbohydrater, som glukose, fruktose og sukrose.

Vitamin C-innholdet er 20 milligram per 100 gram spiselig del; det vil si en tredjedel av anbefalt verdi. Blant de mange fordelene med vitamin C, fremhever Castillo-Velarde deres antioksidantkapasitet for å forhindre visse kroniske patologier.

Pasjonsfrukt med gult fruktkjøtt inneholder betakaroten-forløpere av vitamin A. Den tekniske veiledningen for dyrking av pasjonsfrukt indikerer et bidrag på 680 milligram aktivt vitamin A. Dette vitaminet er avgjørende for visuell helse og reproduksjon.

Andre typer Passiflora

Navnet pasjonsfrukt inkluderer flere spiselige arter av Passiflora-slekten. De skiller seg bare i type frukt, størrelse, farge og smak.

Lilla pasjonsfrukt eller granadilla

Det er den vanligste Passifloraen i Europa, og dens vitenskapelige navn er Passiflora edulis sims. Den har en gelatinøs tekstur, er forfriskende, saftig og har en søt og syrlig smak.

Den anses av mange for å være den beste pasjonsfrukten og er hjemmehørende i Sør-Amerika, fra det sørlige Brasil til det nordlige Argentina. Frukten ligner et avrundet egg med en diameter på 4 til 8 centimeter.

Når den er moden, rynkes skallet, som er tykt og hardt. Den ytre fargen varierer mellom fiolett og mørk lilla, mens fruktkjøttet varierer mellom grønnaktig og oransje.

Granadilla dulce

Den er kjent som Passiflora ligularis. Den har en oval form og måler omtrent 11 centimeter, med en av endene som ender i en spiss. Skallet er gulaktig eller oransje og fruktkjøttet er grått eller blekt.

Den vokser fra Sentral-Mexico til Sentral- og Sør-Amerika. National University of Colombia rapporterer at de viktigste stoffene i denne varianten er naturlig sukker oppløst i juicen. Glukose, sukrose og fruktose står for 75 % av alle komponentene.

Gul pasjonsfrukt

Passiflora edulis flavicarpa er kjent som gul pasjonsfrukt. Den ligner på den lilla pasjonsfrukten, bare at skallet er gult, og de er mye større. Denne typen kan nå opp til 90 grams vekt.

Magasinet Bioresource Technology fremhever det for dets viktige bidrag av løselig fiber, som pektin. Denne fiberen er det mye av i celleveggene, og den brukes som gelerings- og stabiliseringsmiddel.

Barbadin eller kongelig pasjonsfrukt

Det vitenskapelige navnet er Passiflora quadrangularis, og det er en av de største variantene, siden den kan måle opptil 26 centimeter i lengde. Formen er langstrakt og skallet er tykt, med flere fremspring.

En gruppe matingeniører viser til at denne varianten av parchita også er kjent som gigantisk tumbo, parcha real eller quijón. Massen er lett sur i smak og lukt, så den representerer den optimale typen for brus og forfriskende drikker. Bladene brukes som beroligende middel.

Curuba eller tumbo serrano

I boken Passifloras kommenterer de at curuba, takket være sine organoleptiske og ernæringsmessige egenskaper, har det største kommersielle potensialet for eksport. Dens vitenskapelige navn er Passiflora mollisima.

Den er kjent på engelsk som banana passion fruit, som taco i Ecuador og parcha i Venezuela. Curuba er det vanlige navnet i Bolivia. Frukten måler ca 10 centimeter og er oval og langstrakt.

Maracuyá granadita i Kina

Granadita de China er en spesifikk variasjon av pasjonsfrukt kjent for vitenskapen som Passiflora edulis. Det er en klatrer som kan bli opptil 10 meter høy, med grunne røtter og hvite blomster. Den er også kjent som mburucuyá og vokser vilt i Paraná-skogen i Brasil.

Frukten er sfærisk eller oval i form og kan bli opptil 10 centimeter lang. Den har en gul eller lilla farge når den er moden og veier mellom 80 og 90 gram.

Den brukes som frukt for direkte konsum eller tilberedt som juice, som utgjør 40 % av hele frukten. Den har en gul farge på grunn av tilstedeværelsen av karotenoider.

Chulupa, cholupa eller gulupa

Cholupaen er av arten Passiflora malimorfis, hvis skall er gulgrønt eller mahognibrunt. Fruktkjøttet er også gult og inneholder mange frø. Det er hjemmehørende i Colombia og er ennå ikke godt karakterisert.

Revista Colombiana de Ciencias Hortícolas skriver at frukten inntas og brukes i næringsmiddelindustrien på grunn av bidraget av enkle karbohydrater og vitamin C. Den brukes også til hudforyngelse.

Prøv pasjonsfrukt

Enhver variasjon av pasjonsfrukt vekker sansene med sin særegne aroma og smak. I tillegg gir de en god andel vitamin C, fiber og enkle sukkerarter, som gir en søt og syrlig kombinasjon ideell for tilberedning av nektar, juice, sauser, gelé eller syltetøy.

For å utnytte vitamin C-innholdet best mulig, bør vi spise den fersk eller drikke den ferske juicen. Ikke frata deg selv å prøve det.