Hva er forskjellen mellom aksept og resignasjon?

Aksept innebærer en læringsopplevelse. Resignasjon hindrer oss i å utnytte en omstendighet og transformere oss selv på en positiv måte. Lær mer i denne artikkelen.

Vurdert og godkjent av psykologen Maria Fatima Seppi Vinuales.

Skrevet av Maria Fatima Seppi Vinuales

Siste oppdatering: 09 oktober, 2022

Aksept og resignasjon har klare forskjeller, selv om noen mennesker har en tendens til å tro at de er det samme. Først av alt, gjør aksept oss åpne for muligheten til å endre måten åssen vi føler oss om en situasjon.

På den annen side gjør resignasjon – selv om det også er en vei ut – oss fanget som «hunden som biter sin egen hale». Dette er en metafor for å gå over den samme saken igjen og igjen. Så hvorfor er den ene holdningen sunnere enn den andre? La oss ta en titt.

Aksept og resignasjon: Hva er forskjellene?

Både aksept og resignasjon viser seg i tanker, følelser og atferd. Resignasjon etterlater oss imidlertid med en bitter smak i munnen, med en nedslått holdning, eller med følelsen av at det ikke er noen annen utvei enn å akseptere at ting er som de er.

Tvert imot fører aksept til at vi forstår at en situasjon presenteres på en bestemt måte, men inviterer oss til å tenke på hvilken endring vi kan aktivere i oss selv for å møte den på best mulig måte.

Derfor inntar vi en aktiv rolle orientert mot en personlig transformasjon når vi aksepterer noe. Dette gjør oss til aktive deltakere og agenter og får oss også til å føle oss bedre. Med andre ord, vi engasjerer oss i endringen når vi aksepterer noe. På samme måte er aksept en måte å snu siden på, siden den omfatter en prosess med forskjellige følelser.

Dette lar oss erkjenne at vi gjorde det vi kunne og at andre aspekter rett og slett slapp unna vår kontroll. Det setter oss ansikt til ansikt med omstendighetene og lar oss unngå selvbedrag eller smerte.

Imidlertid fører resignasjon oss til den samme situasjonen igjen og igjen, siden det ofte fører til at vi ønsker at vi kunne gjøre mer. Vi sitter da igjen med ideen om at noe fortsatt er under behandling. Noen ganger tar vi til og med på oss rollen som ofre ved å tro ting som “det er ikke opp til meg”, eller “det var ikke jeg som tok den avgjørelsen.” Til slutt hindrer resignasjon oss fra å jobbe med følelsene våre siden vi fornekter vår levende virkelighet.

De viktigste forskjellene mellom resignasjon og aksept

Med dette i bakhodet, la oss rekapitulere hovedforskjellene mellom disse to konseptene:

• Rollen: Mens aksept inviterer oss til å «ta kontroll» over situasjonen, etterlater resignasjon oss immobile. Med aksept kan vi se etter løsninger eller tenke alternativer.
• Orientering i tid: Resignasjon går igjen og igjen tilbake til fortiden, mens aksept er orientert i nåtiden, og dette lar den bevege seg mot fremtiden med oss.
• Resultatet: Aksept fører til motstandskraft, mens resignasjon forankrer oss til lidelse.
• Følelser: Ved resignasjon fornekter vi følelsene våre, men i tilfelle av aksept, adresserer vi dem, opplever dem og transformerer dem. Dermed etterlater resignasjon oss med pessimistiske følelser, mens aksept aktiverer oss og inviterer oss til entusiasmen til å gjenoppdage oss selv og skape nye mål og bånd.

Aksept og resignasjon går ulikt frem mot tilpasning. Den første er proaktiv – jeg kjenner igjen alt som skjer, men jeg vil se etter omstendigheter som gjør at jeg kan handle til min fordel og for mitt velvære – og det andre er passivt: «det er ingen annen utvei».

La oss ta en titt på et eksempel på aksept og resignasjon

Tenk deg at du nettopp har fått en sykdomsdiagnose. Nyhetene gir oss i første omgang et sjokk. Nå, etter å ha kommet over sjokket av nyhetene, har vi et valg: resignerer vi oss selv, eller aksepterer vi det?

Aksept innebærer mobilisering av ressurser, mens resignasjon blokkerer oss, ettersom det gjør at vi sitter fast i situasjonen, uten noen verktøy for å håndtere den, og ute av stand til å tenke på hva vi kan gjøre for å møte den.

Aksept får oss til å lete etter en mening og en dypere grunn bak hvorfor vi kanskje opplever noe. Det tillater oss å gå gjennom en opplevelse, og er utgangspunktet for å jobbe med vår motstandskraft. Det vil si at etter en prosess er vi i stand til å forstå at sykdommen kan lære oss noe, og at vi kan transformere oss selv.

Dermed begynner vi å endre livsstil og vende oss til nye vaner, leve et sunnere liv og ta hyppige medisinske kontroller, blant annet. Vi utvider vårt syn, vi spør oss selv om andre variabler, og vi når en bredere og mer kompleks lesning av vår situasjon.

Da slutter det å være selvrefererende og personlig og hjelper oss til å forstå det. Dette krever selvfølgelig også arbeid og viljestyrke for dette er ikke noe som kommer naturlig.

I mellomtiden fanger resignasjon oss i en visjon om ulykke og i det tilbakevendende spørsmålet “Hvorfor meg?” Faktisk har den ofte en skyldig tilstedeværelse som får oss til å føle oss ansvarlige; «Jeg burde ha blitt testet før», «jeg burde ha tatt vare på meg selv…», eller «hva om…» er noen av de mange tankene som kan ødelegge oss hvis vi tilpasser oss dette perspektivet

Aksept er ikke lineært; det er en prosess

Ingen sier at aksept vil være «uten smerte og uten ære». I realiteten krever det en prosess med å mestre situasjonen til den kan aksepteres. Det er heller ikke noe lineært som begynner og fortsetter uten opp- og nedturer. Det er å forvente at vi vil møte mange forskjellige følelser.

Men fra det øyeblikket vi gjenkjenner dem, vil vi være i stand til å håndtere dem, og litt etter litt vil vi føle oss bedre. Dette betyr ikke at vi er fornøyd med en viss opplevelse, men det oppmuntrer oss til å utvikle en ny forståelse og forbedre oss selv.

Aksept fører heller ikke til at vi innordner oss eller angrer på at vi ikke kan kontrollere alt. Tvert imot lar det oss fokusere på det som virkelig er under vår kontroll.