Kleitrofobi eller frykten for å bli fanget: Årsaker og behandling

Kleitrofobi er den irrasjonelle og vedvarende frykten for å bli fanget på et sted. Det kan og andre ganger ikke, forekomme sammen med klaustrofobi.

Skrevet og verifisert av psykologen Maria Fatima Seppi Vinuales.

Siste oppdatering: 02 mai, 2023

Kleitrofobi er begrepet som brukes for å referere til frykten for å bli fanget. Den kan utløses ved å være låst i fellesrom som bad, heiser eller små rom.

Det bør bemerkes at frykt og fobier ikke er det samme. Mens frykt er adaptiv og disponerer for handling, lammer fobi. Det er en form for angst der frykten er intens, vedvarende og irrasjonell.

I dette spesielle tilfellet kan det utløse episoder av panikk i situasjoner der personen føler seg fengslet og at de blir fanget. Tilstanden rammer både barn og voksne og kan sameksistere med klaustrofobi, som den ofte forveksles med. Hva er dens viktigste symptomer? Hvordan behandles det? Her er detaljene.

Symptomer på kleitrofobi, eller frykten for å bli fanget

Som de fleste fobier, forårsaker kleitrofobi aktivering av det sympatiske nervesystemet som svar på det som oppfattes som et faresignal eller stimulus. Noen av de vanligste symptomene er som følger:

• Økt puls
• Pustevansker eller hyperventilering
• Svette
• Svimmelhet
• Kvalme
• Skjelvende hender
• Immobilitet
• Panikkanfall, med den økende følelsen av dødsangst når personen er innelåst på en liten plass.

Ulempen med symptomene er at personen ikke bare begynner å frykte selve det fobiske objektet eller situasjonen, men også begynner å frykte symptomene, som dermed øker hans eller hennes angst. Dette forsterker unngåelsen av situasjonen og personen begynner å isolere seg.

Er det, det samme som klaustrofobi?

Nei, de er ikke like, selv om det ene ledsage det andre. Dette skjer fordi det å ha en type fobi, øker sannsynligheten for å ha en lignende. For eksempel, hvis man er redd for katter, kan man utvikle en fobi for hunder.

Det samme skjer med kletirofobi og klaustrofobi. Klaustrofobi er frykten for innesperring, for et lukket rom, mens kleitrofobi innebærer frykt for å bli fanget, låst inne, og for ikke å kunne komme seg ut eller rømme.

Forskjellen deres er subtil. For eksempel, hvis vi er i en heis, vil det være et tilfelle av kleitrofobi hvis det oppstår frykt for å bli låst inne. Det er også klaustrofobi hvis det er frykt for å komme inn i heisen fordi det er et lukket rom.

Et annet eksempel på kleitrofobi kan også være frykten for å bli fanget og ikke kunne rømme når vi har på en sele i en fornøyelsespark, selv om det er en åpen plass.

Hva forårsaker det?

Når det gjelder utviklingen og evolusjonen av kleitrofobi, kan en av dens opprinnelse forfølge personens direkte opplevelser. For eksempel å ha vært innelåst lenge i en heis.

Det bør presiseres at dette faktum i seg selv ikke nødvendigvis betyr at en fobi vil utvikle seg, men hyppigheten og alvorlighetsgraden av den som gjør det. På en annen side, hvis det ikke var noen eksponering, tilstedeværelse eller kontakt med den fryktede situasjonen etter dette, øker dette muligheten for at det blir en aversiv stimulans.

Andre mulige forklaringer har å gjøre med vikarierende læring, som vil si og ha sett en person i en lignende situasjon (modellering), og også ved overføring av negativ informasjon om visse situasjoner. For eksempel hvis foreldre hele tiden ba oss være forsiktige fordi vi kunne bli låst inne i en heis. Imidlertid kan disse tre formene samhandle og forsterke hverandre.

Et høyt stressnivå er også en faktor. Det kan fremheve både den direkte opplevelsen og virkningen av den mottatte informasjonen og den observerte situasjonen. Det samme gjelder kognitiv bias, som legger større vekt på faresignaler.

Hvordan kan kleitrofobi behandles?

For behandling av fobier, er teknikker som bruker kognitiv atferdsterapi, ofte svært nyttige. Psykoedukasjon er en av de mest relevante, siden den lar deg gi informasjon til pasienten om fobier, måten de oppstår på og hvordan de påvirker tanker og atferd.

En annen teknikk har å gjøre med den gradvise eksponeringen for den fobiske eller aversive stimulansen, som vil si. den som unngås. Dette innebærer en trinnvis planlegging av de ulike situasjonene personen vil bli utsatt for. Dette blir valgt på basis av en utdyping av et frykthierarki.

På samme måte jobbes det med å forestille seg en situasjon, eller også med å se en lignende situasjon, for deretter å konfrontere personen med situasjonen de frykter. I noen tilfeller er bruken av virtuell virkelighet som verktøy, allerede brukt.

Som vi allerede har nevnt, øker i mange tilfeller angsten skapt av en fobi fordi pasienter begynner å frykte symptomene. På grunn av dette arbeides det også med interoceptiv eksponering.

Dette består av at personen faktisk opplever disse fryktede og ubehagelige følelsene slik at han/hun kan identifisere dem når de oppstår, lære å kontrollere dem, og til slutt miste frykten for dem. Denne kontrollen oppnås ved å lære bort avspenningsteknikker samtidig.

Noen ganger arbeides det kognitiv restrukturering, der personen lærer å stille spørsmål ved tankene sine. I mange tilfeller tilbys Ellis sin ABC-modell til pasienten.

Denne modellen forsøker å forklare hvordan trossystemet vårt aktiveres (B), når vi står overfor en hendelse eller stimulans (A), noe som fører til at vi utfører en bestemt atferd. Hensikten er at pasienten kan lære å stille spørsmål ved disse partiske eller irrasjonelle oppfatningene og foreslå nye.

Det er viktig å takle denne fobien

Noen fobier er virkelig begrensende, siden de er en del av vårt daglige liv. Å ikke takle dem fører til en enorm forringelse av ens ytelse og forhold.

Kleitropfobi er en av dem, da ethvert sted eller gjenstand som hindrer dem i å rømme eller gjør det vanskelig for dem å dra, kan tolkes som en potensiell fare. På grunn av dette er det nødvendig å gi det den oppmerksomheten det fortjener og å søke nødvendig hjelp for å møte det.