Hvordan er det å leve med misofoni?

For de som lever med misofoni kan der være en helt forferdelig situasjon med mindre de tar i bruk noen passende strategier for å takle situasjonen. Dette sjeldne problemet blir ikke engang sett på som en offisiell sykdom.

Misofoni er en av de tilstandene som forblir usynlig for nesten alle. De som lever med misofoni lever i absolutt tortur på grunn av ubetydelige lyder som de fleste andre ikke engang legger merke til. Noen eksempler kan være lyden av en person som tygger tyggegummi, regn eller skrapingen av en blyant mot papir.

Noe som gjør situasjonen enda verre, er at mange helseprofesjonelle ser bort fra klagene fra de med denne tilstanden. De har en tendens til å klassifisere disse pasientene som gale, bipolare eller schizofrene.

Å leve med misofoni er ingen liten bragd. Pasienter må ikke bare takle lidelsen de opplever i møte med konstant utålelige stimuli, de må også møte den generelle mangelen på forståelse av problemet. Dessuten er det for øyeblikket ingen behandling tilgjengelig for denne selektive overfølsomheten for lyd.

Hva er misofoni?

Begrepet misofoni betyr rett og slett «lydhating». Det refererer til en lidelse der individet uttrykker en uforholdsmessig avvisning av hverdagslige lyder. Det er definert som en patologisk form for akustisk følsomhet.

Når mennesker med denne lidelsen hører visse lyder, opplever de irritasjon og et ønske om å hyle eller slå noe. Så vanlig støy som lyden av pusting kan produsere følelser av sinne, angst og panikk.

Ikke alle mennesker med misofoni er sensitive for de samme lydene. De vanligste triggerne har å gjøre med mat – svelging, smatting og tygging osv. Irriterende lyder som knirkingen av en stol eller tapping av fingrene kan også være triggere.

Årsakene og symptomene på misofoni

Misofoni ble først anerkjent som et medisinsk problem på 90-tallet. Det vitenskapelige samfunnet har imidlertid ennå ikke akseptert det som en sykdom. Til dags dato er det få leger som er kompetente når det gjelder å diagnostisere misofoni.

Alt ser ut til å indikere at folk lider av denne lidelsen på grunn av et nevrologisk problem. Ifølge tilgjengelig forskning viser disse individene unormal aktivitet i fremre insula. Eksperter mener det er en anomali i behandlingen av følelser, avledet av persepsjon.

Dette problemet er katalogisert som et symptom mer enn en klinisk tilstand i seg selv. Det har en tendens til å oppstå i barndommen, men det er også tilfeller av misofoni som dukker opp senere i livet. Foruten den ekstreme selektive lydfølsomheten og angsten dette forårsaker, er det ingen andre synlige manifestasjoner av denne tilstanden.

Det finnes ingen spesifikke tester for å avgjøre om en person lider av misofoni eller ikke. Diagnosen er snarere et resultat av å observere individets reaksjon på forskjellige lyder. Selv om mange kan ha avsky for visse lyder, viser de som lever med misofoni uforholdsmessige reaksjoner.

Hvordan er det å leve med misofoni?

Misofoni vil fullstendig forandre personens liv. En av de første konsekvensene er sosial isolering og tap av støtten innad i familien. Avhengig av hvor kraftig intoleransen mot hverdagslige lyder er, kan pasienten være nødt til å isolere seg fra andre for å unngå ekstremt ubehag og angst. Dette er spesielt sant siden aversjonen nesten alltid har å gjøre med lyder en annen person lager.

Situasjonen kan være veldig slitsom og hindrer enkeltpersoner i å jobbe hjemmefra siden det utsetter dem for konstant støy. Den manglende evnen til å eliminere lyder som tastene på et tastatur eller noen andres pusting begrenser personens sjanser for sosial integrering.

De som lever med misofoni kan noen ganger velge å bruke høretelefoner og lytte til musikk hele tiden, siden de fleste ikke har problemer med musikk. Dette tillater dem å distansere seg fra lydene i omgivelsene sine. På samme måte kan individene bruke ørepropper, støyreduserende hodetelefoner eller støydempende hjelmer.

Er det noe som kan gjøres?

Foreløbig finnes det ingen behandling for misofoni. Det foregår imidlertid flere undersøkelser om dette emnet.

I mellomtiden bør pasienten jobbe med å utvikle adaptiv atferd. Med andre ord, oppdag strategier som forhindrer behovet for sosial isolasjon. Psykoterapi er spesielt anbefalt i disse tilfellene.

Avslapping og meditasjonsteknikker kan også være hjelpsomt. De tilbyr effektive verktøy for å overkomme angst når det oppstår. Uansett tilfelle er det viktig at pasientene snakker med sine nærmeste venner og familiemedlemmer slik at de kan bli klar over tilstanden og få en bedre forståelse.