Er mononukleose smittsomt eller ikke?

Mononukleose har de samme kriteriene som mange andre virussykdommer. Så, er mononukleose smittsomt? Kan vi forebygge spredning? Den fremste måten å forebygge det på er ved å unngå kontakt med spyttet til en infisert person.
Er mononukleose smittsomt eller ikke?

Siste oppdatering: 10 november, 2020

Er mononukleose smittsomt? Denne virusinfeksjonen er mest kjent som “kyssesyken”. Dette refererer til måten infeksjonen kan spre seg fra én person til en annen på.

Dette har ført til at mange mennesker tror at viruset kun kan spre seg ved kyssing. Dette er imidlertid ikke helt riktig. Som mange andre lignende sykdommer, er viruset tilstedeværende i spyttdråper. Derfor kan det også bli spredt ved nysing, hosting, eller ved å være i kontakt med gjenstander som har spor av spytt.

Hva er mononukleose, og er det smittsomt?

Mononukleose er en virussykdom som er relativt vanlig i befolkningen. I de fleste tilfeller går det imidlertid over av seg selv. Komplikasjoner er uvanlige, så det har ingen vedvarende effekter. 

Mononukleose kan oppstå i alle aldre og alle årstider. Det er imidlertid vanligst blant ungdommer og unge voksne. Det virker som om man over tid kan utvikle immunitet til sykdommens smittsomme agenter.

Som vi nevnte ovenfor er denne infeksjonen også kjent som kyssesyken, selv om dette navnet ikke faktisk er veldig riktig. Er mononukleose smittsomt? Ja, men ikke like mye som andre virussykdommer. Derfor er en mononukleose-pandemi utenkelig gitt den nåværende konteksten med lav smittsomhet.

Den vanligste måten å unngå spredning på, er ved å unngå kontakt med spyttet til en infisert person. Dette skyldes at spyttet deres inneholder den aktive sykdommen. Denne anbefalingen er spesielt viktig for gravide kvinner, de med manglende immunforsvar og de som har gått gjennom en transplantasjon. 

Mononukleose er smittsomt, men det er ikke en høyst smittsom sykdom.
Mononukleose er smittsomt, men det er ikke en høyst smittsom sykdom.

Er mononukleose smittsomt? Ja

I de fleste tilfeller er denne sykdommen forårsaket av Epstein-Barr viruset. Når en person får det, vil viruspartiklene forbli i kroppen resten av livet. Sykdommen er faktisk kun smittsom ved spesifikke øyeblikk.

Sykdommen har en inkubasjonstid på mellom fire og seks uker. Etter denne tiden begynner sykdommen å vise seg og varer i rundt en måned. Det er i løpet av denne spesifikke perioden at mononukleose er relativt enkelt å spre. Derfor er det best at pasienten holder seg isolert.

Det finnes også tilfeller, hos både barn og voksne, der sykdommen ikke gir noen symptomer i det hele tatt etter inkubasjonstiden. Noen mennesker opplever kun utmattelse og ingenting annet. I dette tilfellet kan de assosiere trettheten med andre faktorer som fysisk aktivitet, stress, søvnmangel, osv.

Pasienter som er asymptomatiske er aktive spredere av viruset, selv uten å innse det. Vi snakker da om spesifikke situasjoner som flyr under radaren på grunn av manglende medisinsk konsultasjon. Ettersom disse pasientene ikke opplever noen symptomer, mistenker de ikke sykdom, og derfor oppsøker de heller ikke lege.

Eksperter er fremdeles usikre på hvor lang tid det må gå før sykdommen slutter å være smittsom. Den vanligste oppfatningen er at pasienten kan spre viruset i opptil 12 måneder etter å ha overkommet symptomene. Ekspertene sier imidlertid at det ikke lenger er mulig å spre det etter 18 måneder.

Symptomer på mononukleose

De vanligste symptomene er feber og utmattelse. Disse pleier å være de første symptomene som oppstår og de siste som forsvinner. Det er også veldig vanlig å få sår hals, hovne mandler, hovne lymfekjertler, hoven milt og hodepine.

Som vi nevnte ovenfor er komplikasjoner sjeldne. Likevel, dersom de oppstår, pleier de å involvere en viss alvorlighetsgrad som krever medisinsk oppmerksomhet. Blant de mulige komplikasjonene finner vi følgende:

Epstein-Barr virus er hovedagenten bak mononukleose. I en analyse er det kjent ved initialene EBV.
Epstein-Barr virus er hovedagenten bak mononukleose. I en analyse er det kjent ved initialene EBV.

Hva skal man gjøre ved mononukleose?

Per dags dato finnes det ingen behandling for å kurere mononukleose. Den tradisjonelle anbefalingen er å få mye hvile og drikke nok væske. Dette er spesielt viktig under den mest akutte fasen. Pasienter kan også ta betennelsesdempende medisiner og smertestillende dersom det foreskrevet av en lege.

Det er viktig å unngå fysisk anstrengelse og kontaktidrett under hele sykdomsforløpet. En av risikoene er at overanstrengelse og dulting kan forårsake sprukket milt. Samtidig er det viktig å unngå fysisk kontakt med andre for å forebygge spredningen av viruset.

Ettersom mononukleose er smittsomt, burde de som er infiserte unngå å dele personlige gjenstander, mat eller drikke. Perioden der pasienter trenger å være forsiktige er lang. Streng etterlevelse er imidlertid den eneste måten å forebygge spredningen av sykdommen til andre på.


Alle siterte kilder ble grundig gjennomgått av teamet vårt for å sikre deres kvalitet, pålitelighet, aktualitet og validitet. Bibliografien i denne artikkelen ble betraktet som pålitelig og av akademisk eller vitenskapelig nøyaktighet.


  • MACHADO, K., GUTIéRREZ, S. T. E. L. L. A., & PíREZ, C. A. T. A. L. I. N. A. (2002). Enfermedad de Kawasaki asociada a virus de Epstein-Barr. Archivos de Pediatría del Uruguay, 73(4), 220-225.
  • Peña, M. M., Matías, M. L., de Miguel Pardo, C., Adán, M. V., & Salvador, S. P. (2001, January). Hipertensión arterial, hematuria y afectación renal en el período de incubación de la varicela. In Anales de Pediatría (Vol. 55, No. 1, pp. 73-75). Elsevier Doyma.
  • Vera-Izaguirre, D. S., Chávez-Tapia, N. C., Lizardi-Cervera, J., & Méndez-Sánchez, N. (2003). Mononucleosis infecciosa. Medica Sur, 10(2), 76-89.
  • Ebell, Mark H. “Mononucleosis infecciosa.” (2016).
  • Ruano, M., and L. Ramos. “Mononucleosis infecciosa en la infancia.” Rev Pediatr Integ 18.3 (2014): 141-52.
  • Nebot, C. Sangüesa, et al. “El bazo pediátrico no traumático. Valoración por imagen.” Radiología 61.1 (2019): 16-25.
  • Salgado, Catarina, et al. “Infectious Mononucleosis and Cholestatic Hepatitis: A Rare Association.” Acta medica portuguesa 30.12 (2017): 886-888.
  • LIZAZO22, JESÚS CABALLERO. “Meningoencefalitis como debut de una mononucleosis infecciosa21.” Revista Cubana de Medicina 11.4 (2019).
  • Herrera, Roberto González, Julio Rómulus Calvet, and JOSÉ M. Sanfiz Vila. “Diagnóstico y tratamiento de la mononucleosis infecciosa.” Revista Cubana de Medicina 5.4 (2019).

Denne teksten tilbys kun til informasjonsformål og erstatter ikke konsultasjon med en profesjonell. Ved tvil, konsulter din spesialist.