Tilknytningsteori: Hvordan påvirker tilknytning barna våre?

Tilknytningsteori forklarer viktigheten av det tidlige foreldre-barn-båndet og dets innflytelse på barnets personlighet og helse.

Skrevet og verifisert av psykologen Elena Sanz.

Siste oppdatering: 20 januar, 2023

Hvis vi snakker om pedagogisk og utviklingspsykologi, er nok tilknytningsteori en av de mest kjente teoriene. Takket være det har vi fått en bedre forståelse av viktigheten av båndet mellom foreldre og barn. Ikke bare det, men vi har også vært i stand til å forstå hvordan det er en avgjørende faktor i dannelsen av personlighet.

Tilknytningsstil påvirker barnas selvtillit og deres evne til å stole på andre og utforske omgivelsene. Denne tilknytningen modulerer måten et spedbarn oppfatter andre eller seg selv på, evnen han eller hun har til å forholde seg til andre, og kvaliteten på hans eller hennes følelsesmessige helse. Derfor, hvis du har barn, er det viktig for deg å være kjent med denne teorien.

Hva er tilknytning?

Tilknytning er det intense, langvarige, kjærlige båndet som utvikler seg mellom et spedbarn og hans eller hennes primære omsorgspersoner. Et spedbarn kan knytte seg til flere mennesker, men det er forholdet til foreldrene som anses som det viktigste.

Hensikten med denne tilknytningen er å øke spedbarnets sjanser for å overleve. En nyfødt er helt avhengig av omsorgspersonen, ikke bare for å garantere dens fysiske integritet, men også for dets korrekte følelsesmessige utvikling.

For å skape denne tilknytningen, utfører babyen en rekke atferd (som gråt, babling eller sosialt smil) som tiltrekker seg mors eller fars oppmerksomhet og fremmer denne fysiske nærheten og følelsesmessige forbindelsen. Samtidig dukker den såkalte «mors- eller farsadferden» opp hos foreldre, som er oksytocin-medierte reaksjoner som fører til at foreldre tar hensyn til babyens behov og tar vare på dem.

Det endelige målet er at forelderen skal være tilstede og tilgjengelig for babyen og være følsom og lydhør overfor hans eller hennes krav. Hun eller han bør være i stand til å reagere riktig og hjelpe spedbarnet til å regulere seg selv følelsesmessig. Dag for dag og med hver interaksjon skaper barnet en visjon om seg selv og andre som vil bestemme hans eller hennes fremtidige personlighet.

Opprinnelsen til tilknytningsteori

All denne kunnskapen er et resultat av flere tiår med forskning. Vi kan lokalisere opprinnelsen til tilknytningsteori i arbeidet til den engelske psykologen John Bowlby, som postulerte flere ideer i denne forbindelse:

• Et spedbarn har et medfødt behov for tilknytning til en primærfigur. Denne ideen, kjent som monotropi, indikerer at det må være en primær binding (viktigere og kvalitativt forskjellig fra resten) som skapes med forelderen.
• Det er en kritisk periode for dannelsen av tilknytningsbåndet. Hvis babyen i løpet av de første leveårene blir fratatt dette mors- eller farsbåndet (eller hvis det blir avbrutt), kan konsekvensene være nesten irreversible.
• Tilknytning fremmer nærhet mellom mor og/eller far og baby og fører til at sistnevnte opplever et høyt nivå av nød i møte med separasjon.
• Dette forholdet til moren eller hovedomsorgspersonen danner en mental modell som barnet vil bli styrt med fra det øyeblikket av. Med andre ord, dette forholdet er en avgjørende faktor i visjonen om at barnet vil utvikle seg selv, andre og verden, og vil påvirke hans eller hennes langsiktige psykologiske og emosjonelle helse.

Mary Ainsworth og hennes bidrag til tilknytningsteori

En annen figur av stor relevans innen tilknytningsteori er Mary Ainsworth. Denne amerikanske psykoanalytikeren utviklet en protokoll for å evaluere og identifisere tilknytningstyper. Dermed utviklet hun det berømte eksperimentet kjent som “den fremmede situasjonen”, der flere mor-baby-dyader ble observert i form av utvekslinger og reaksjoner.

Ideen var å analysere hvordan babyer oppførte seg når de var i nærvær av sine mødre i en ukjent situasjon, hvordan de reagerte da moren dro, og hva de gjorde da hun kom tilbake. Funnene identifiserte tre forskjellige tilknytningsstiler som kan skapes.

1. Sikker tilknytning

Dette er den ideelle tilknytningsstilen, som oppstår når moren er følsom og lydhør overfor spedbarnets behov og følelser og reagerer raskt og konsekvent. Dette skaper i barnet en følelse av trygghet som gjør at det kan våge seg ut for å utforske omgivelsene og regulere sine følelser, takket være nærheten til moren.

Spedbarn med trygg tilknytning blir mennesker som stoler på seg selv og andre, og som vet hvordan de skal forholde seg basert på gjensidig avhengighet. Det vil si at de vet hvordan de skal sette grenser, men er ikke redde for følelsesmessig intimitet.

2. Ambivalent tilknytning

Denne stilen skapes når moren er inkonsekvent i sine reaksjoner. Generelt er hun ikke følelsesmessig tilgjengelig for babyen, og selv om hun noen ganger er oppmerksom og kjærlig, opptrer hun andre ganger på en fiendtlig eller likegyldig måte. Dette skaper en følelse av usikkerhet i møte med en uforutsigbar virkelighet hos barnet, noe som fører til alvorlige vanskeligheter med å ha tillit.

I fremtiden blir disse barna svært usikre, engstelige og avhengige mennesker. De er ofte mennesker som aldri vil være trygge i tilknytningene sine og alltid trenger å bli forsikret om at den andre personen elsker dem.

3. Unngående tilknytning

I dette tredje tilfellet ignorerer moren barnets samtaler eller er likegyldig til dem. Spedbarnets emosjonelle behov dekkes ikke og blir tvert imot avvist eller minimert. Dermed velger barnet å koble fra følelsesmessig, da han/hun forstår at det ikke er noen vits i å uttrykke seg hvis han/hun ikke kommer til å få trøst eller respons.

Som voksne har disse menneskene en tendens til å innta en holdning av ekstrem uavhengighet og er redde for å vise seg selv som sårbare eller åpne seg for andre. De virker ofte selvsikre og selvforsynte, men innerst inne skremmer følelsene dem.

Tilknytningsteori hjelper oss å forstå hvordan vår indre verden er bygd opp

Kort sagt, tilknytningsteori er svaret på hvordan barns indre og emosjonelle verden er formet. Det er i forholdet til moren (eller den primære omsorgspersonen) at barnet utvikler en idé om seg selv, lærer hva det kan forvente av andre og skaper holdninger og tolkningstendenser som vil forbli hos ham eller henne hele livet.

Det primære tilknytningsbåndet er modellen som alle andre relasjoner i livet følger. Derfor er det så viktig at dette er et kvalitetsforhold.

Hvis et spedbarn vokser opp med en trygg tilknytning, vil han eller hun i fremtiden kunne glede seg over sunne, balanserte og tilfredsstillende forhold, og vil få den nødvendige drivkraften til å nå sine mål og ta avgjørelser. Kort sagt, han eller hun vil komme nærmere suksess, lykke og god følelsesmessig helse.